Store, tunge maskiner har vært levebrødet i minst én mannsalder, kanskje to. Han har handlet med det aller meste som går på fire hjul eller belter, og er det noen som kan kalles nestor i anleggsmaskinbransjen på Sørlandet så må det være Arild.

Det er kanskje ingen overdrivelse å påstå at samtlige entreprenører på Sørlandet kjenner ham. Enkelte vet kanskje ikke hva han heter til etternavn engang, for alle i kjeledress er på fornavn med Arild. Men han heter altså Arild Aasen, og stumper røyken i et askebeger i en akkurat passe stor industrihall like vest for Blakstadheia-krysset.

– Jeg har det nesten for greit nå, innrømmer Arild.

– Men det er litt for mye data.

Her i Froland, nord for Arendal, styrer han sitt domene bak en skrivepult og en pc som han helst hadde sluppet å forholde seg til hvis han kunne. De tre siste årene har han vært energisk selger for Agder Gruppen. Før han solgte sin egen virksomhet, Aasen anleggsmaskiner, til Agder Gruppen i 2020 hadde han kjøpt og solgt så mange maskiner at det sikkert nærmet seg et firesifret antall. Nå driver han ikke firmaet lenger, men jobber med akkurat det samme som før – og har samme kundekrets – bare med den forskjell at lønna kommer fra Agder Gruppen.

Pensjonist skulle han vært for lenge siden, og til våren fyller han 71. Men superselgeren får lov til å holde på så lenge han vil.

Traktoreier på 15

På umiskjennelig frolandsdialekt forteller han engasjert om den aller første maskinen han kjøpte. Like etter konfirmasjonen, da han var 14, hadde han kjørt alene på moped helt til Fyresdal, med motorsaga bakpå, for å barke tømmer – og legge seg opp penger. Og da han hadde fylt 15 kjøpte han sin egen traktor, en godt brukt Massey Ferguson 135, han husker endatil datoen, 24. mars 1968. Kanskje ikke så underlig, for faren døde da han var 10, og med egen traktor var det større mulighet for å skaffe mor og søsken en økonomisk trygghet.

Så ble det skogsarbeid i egen skog, samt å kjøre tømmer for andre som trengte mann og maskin.

Under trekroner i dype skoger trivdes han godt, omringet av sagflis og dieselrøyk med motorsag i hendene. Så godt at han hoppet på et gigantisk skogsryddeprosjekt i Syd-Tyskland i 1973, der 85 millioner kubikkmeter skog var blitt rasert i en storm. 17 år senere skjedde det samme igjen, en ny storm ødela store mengder skog, denne gang i Nord-Tyskland – og Arild stilte opp på nytt for å bistå med tømmertransport. Denne gangen ble han i de tyske skogene i fem år, de to siste som eneste nordmann.

Framhaldsskole og super-omsetning

Da han kom hjem til Norge igjen våren 1995, skulle han egentlig bare prøvekjøre en lastebil. Det ene førte det andre med seg, først ble han innleid sjåfør, deretter entreprenør i eget firma. Så tok han spranget over som maskinselger.

– Siste året, før jeg solgte firmaet, hadde jeg en omsetning på 56 millioner kroner, sier han. Akkurat den setningen er det ikke mange andre som kan si.

Slett ikke verst for en som på papiret ikke har annet enn folkeskole og framhaldsskole.

Det har gått mest i dumpere, hjullastere, lastebiler og gravemaskiner. Mange faste kunder har han beholdt i en årrekke. Etterspørselen er det absolutt ikke noe i veien med, telefonen ringer både hverdag og helg, og i Arilds avtalebok finnes ingen røde dager. Men utbudet er blitt vanskeligere under og etter corona. Nå er det for få maskiner å få tak i, og det må letes med lys og lykte på både tenkelige og utenkelige steder i inn- og utland. Han har levert til samtlige fylker i Norge, tror han. Og i alle fall til samtlige entreprenører her sør, av en viss størrelse.

Den dyreste ordren

– Jeg kan skaffe alt. Importerer mye. Men jeg kunne ha solgt mye mer, hadde det bare vært å få tak i, sukker han. For brukt finnes det for lite av akkurat nå, og nye maskiner er det blitt mye lenger leveringstid på enn det var tidligere.

Den største ordren var 11 dumpere til et tunnelprosjekt i Mo i Rana, som alle måtte spesialkonstrueres.

– Salget gikk utelukkende på telefon. Jeg traff aldri kunden, forteller Arild.

Den dyreste ordren var seks dumpere til kunde i Drammen, til en prislapp på 5,5 millioner hver.

– Noe som har endret seg i bransjen de siste tiårene?

– Tja, kundene er nok blitt mer kravstore, mener han å merke. Han synes også at det virker som om det er blitt flere små entreprenører. Mange prøver seg og ender opp som døgnfluer, mens andre blir stadig større og større.

Frolendingen har blitt tro mot sin hjembygd, for her har han både jobb og hus og kone og familie. Ni barnebarn er det blitt til nå.

– Hadde du valgt samme yrkesvei i dag, om du hadde hatt valget?

– Muligens det, sier Arild. På tonefallet og dialekten virker det som om det egentlig betyr «Sannsynligvis».

Agder Gruppen er takknemlig og stor takk skyldig til Arild for hans bidrag til konsernets suksess og gode omdømme.